Før vi begynner, må vi se på hva en oversettelse egentlig er og har vært i en historisk kontekst. Deretter tar vi punktvis for oss de dilemmaene en står overfor når vi skal fortelle noe på et språk fra et annet. Enten det er skiftlig eller muntlig. Det er enkelt fortalt det det hele dreier seg om.

Fra tidenes morgen, helt siden mennesket utviklet sitt talespråk, har det vært nødvendig å kunne uttrykke seg så klart og tydelig som overhode mulig. Det kan faktisk ha vært et redskap for overlevelse. Det er hevet over enhver tvil, at en stamme kommuniserte innad med et unikt talespråk som ikke alltid var forståelig for en annen gruppe mennesker utenfra. Vi kan si at talespråket alltid har utviklet seg spesifikt innen en avgrenset sosial gruppe. Det var selvfølgelig «lekkasjer» fra en stamme til en annen, og på denne måten beriket språket vårt. Allikevel oppsto det nyanser som kun var forståelig for hver stamme isolert sett. Allerede her, må vi anta at det oppsto behov for noen som kunne tolke og formidle ulike budskap mellom ulike grupper (vi kaller det her som nevnt for «stammer»). Vi vet at talespråket oppsto lenge før skriftspråket, og således benevnes det tolking (muntlig) heller enn oversettelse (rent skriftlig). Allerede her ser vi m a.o at det må ha oppstått et behov for en eller flere personer som var i besittelse av evnen til å kunne forstå minst to ulike språk.

Kan evnen til å tolke mellom to stammer ha hatt en høy status? Svaret sier nesten seg selv. Det er naturlig å tenke seg at en slik person hadde flere sentrale roller i å forene folk fra ulike sosiale og sosiokulturelle lag. Til hvilken pris? Vel, vi kan her tenke oss denne personen i hvert fall hadde en høyere status enn det tolkerollen har i dag.

Hva så med oversettelser? Da skriftspråket etterhvert utviklet seg på tvers av kulturer og landegrenser, ble det også nødvendig med en som behersket tekst på morsmålsnivå, helst begge veier. Vi har gode eksempler på slike nedtegnelser helt tilbake til antikken medarbeidersamtale med polske ansatte og til og med før. Datidens beste historieskrivere var i stand til å oversette mellom så ulike alfabet som det greske, det arabiske, det hebraiske og det latinske alfabet. For å nevne en liten kuriositet, så har det slaviske språk (som går under den indoeuropeiske språkgruppen) en lang historie for nettopp dette. Eksempelvis er det snakk om polsk i Polen, ukrainsk og russisk i Ukraina og bosnisk-kroatisk-serbisk i Montenegro. Vi snakker her om svært ulike språk innenfor samme språkstamme! Til sammenlikning har vi f.eks Norsk i Norge og svensk i Sverige som begge tilhører den germanske språkgruppen. Vi vet at nordmenn langt på vei kan forstå svensk og motsatt. Dette er ikke tilfellet i språkgruppen nevnt ovenfor!

Hvis vi spoler oss frem til i nåtiden og ser frem mot neste år; 2022; hvordan ser en oversetters hverdag ut da? Hvis vi tar eksemplene ovenfor, så snakker vi om relativt små geografiske avstander. Allikevel er det enorme forskjeller rent språklig. Oversetteren eller tolken står ovenfor, til tider tilsynelatende umulige utfordringer. Hvis en f.eks har et slavisk språk som morsmål, vil det være mulig å kunne forstå et germansk språk, men dette krever en iherdig innsats, øvelse og mange års trening. Vi vet fra forskningen at jo tidligere en starter å lære seg et fremmed språk, desto lettere vil det være. Hjernen er det som heter «plastisk» og vil lettere ta til seg ny kunnskap når den er under tidlig utvikling. I dag kan en ty til automatiserte oversettelser via Internett, noe som har vist seg og være langt underlegen en menneskelig oversettelse fra en som har brukt flere år på å sette seg inn i et eller flere språk. Tjenester som «Google Translate» har riktignok utviklet seg raskt, og har blitt relativt smart, men igjen; slike tjenester må fremdeles se seg slått av et menneske (gitt at denne har en akademisk og øvet tilnærming). Slik må vi anta at det fremdeles vil være i lang tid fremover. Vi skal ikke gå inn på kunstig intelligens og slike ting her, det får komme i en annen artikkel på et senere tidspunkt.

Nå har vi - riktignok svært kortfattet og tentativt - sett på hvordan tale- og skriftspråk har tvunget frem nødvendigheten av en som kan formidle budskap på tvers av språk og kulturer. Dette er en øvelse som slett ikke vil miste sin sentrale rolle i samfunnet, så lenge det er behov for å forstå hverandre.